Til søster mi
Vi er frøet i den svarte jorda, vi er regnet som fell og sola som dreg. Vi er treet som vaklar i stormen. Vi er røtene som held fast.
Vi er bekken som samlar tårer. Vi er stille vassdrag i ville stryk. Vi er mjuk mose som gjev kvile og høge gran som gjev skydd.
Vi er låtten i bringa og kvida i hjartet.
Våre vegar går attmed kvarandre.
Du kjenner soga mi.
Eg står i ei verd av vidder og fjell.
Fargen på dagen har ikkje så mykje å seie. Dei grå dagane løyser seg opp. Dei svarte og dei lyse glir inn i kvarandre.
Det er som om mørkret, som alltid har fylgt meg, ikkje får tak i meg.
Eg ser blåne bakom blåne.
Eg kjenner at her kan eg døy.
Leggje meg ned, verte til lav og lyng.
Smelte ilag med isen. Verte ein del av elva som flyt mot dalføret.
Eg kjenner at her kan eg leve.
Lyfte meg opp, verte til varde og tind.
Mjukne ilag med berget.
Verte ein del av fossen som stormar mot juvet.
Det er ingen skilnad på ei tåre og ein regndrope.
Jeg danset under stjernene. Snøen som falt kledde meg i hvitt. Jeg bar en kjole og jeg virvlet rundt, fortere og fortere, til jeg ble slynget ut i universet. Snøkrystaller drysset etter meg, og jeg fløy mot månen. Da jeg kom frem slo jeg armene om den. Hvisket ønsket mitt.
Månen dro havet på land med en glidende bevegelse. Vannet tok med seg tiden tilbake til havet.
Jeg holdt månen mellom fingertuppene mine, blåste den avsted. Lot meg falle til jorden.
Månen er en gul ballong.
I en verden uten tid kan jeg finne deg igjen.
Jeg hører fjellet kalle, og jeg kjenner en vill lengsel og følelsen av smerte, og jeg kan ikke la være å tenke at det er forfedrene mine som trommer meg hjem.
At de sitter bak fjellets hvite blåne. At den lange veien er begynt, og at smerten jeg kjenner er for alt jeg en dag skal forlate.
Og det brister i meg.
Vibrasjoner i sjelen klinger sammen med fjellets drønn, og jeg er så liten, men lengselen min har ingen ende.
Og jeg kneler ved foten av fjellet og legger hånden min inntil dets kalde kropp, og jeg er fjellets datter og jeg kjenner fjellets hjerte.
Ser du meg elskede? Jeg er sommerfuglen som nettopp kysset kinnet ditt. Jeg er brisen som rusker lett i håret ditt, og du husker at jeg lot fingrene mine leke på samme måte. Jeg er regnet som skjuler tårene dine når du går i mørket. Jeg er spiren på oldertreet, som strekker seg mot deg, som du kan legge hendene dine varsomt rundt mens du hvisker en bønn. Jeg er den nesten umerkelige varmen som kryper inntil brystet ditt når du sovner. Og når du står under seljen som jeg elsket, er jeg lyset som faller mellom bladene og streifer leppene dine.
Stjerner skyt over himmelnatt,
ei helsing frå ein eg har kjær.
Eg kjenner noko av varmen din,
minnest når du var meg nær.
Skyer slepp varleg kvite dun,
du kjem og stryk meg på kinn.
Du er for alltid i hugen min,
og eg er for evig din.
Uendeleg er himmelblå,
stjernene har ikkje tal.
Eg undrar; flyg du med englar no
og søv i ein kvit katedral.
Kom ned, kom ned, i julenatt,
ver snøkrystallen som drys.
Eg held deg då, eit kort sekund,
det kjennes som æva sitt kyss.
Det tonar mildt ein salme ned,
i natt er stjernene bjarte.
Englesong i skymingstid,
røysta di kling i mitt hjarte.
Mens Erik Bye synger en blå salme plukker jeg ut dager fra livet mitt.
Dagen da luftslottet brast og jeg ødela en familie, og jeg kom opp fra dypet og trakk pusten som jeg har holdt hver dag siden
Jeg plukker ut dagen da du viste meg tegningene du hadde risset inn i huden alle nettene udyret våknet og skrek og klorte inni deg. Og jeg memorerte tegningene og risset de inn i hjertet så vi kunne dele de samme arrene.
Jeg finner dagen hjertet mitt sluttet å slå og deretter, fra da og alltid etter, slo med doble slag, som om det var nok til å holde deg i live.
Til slutt legger jeg dagene tett inntil
brystet og kjenner hvordan det er å være demningen som bærer vannet like før den brister.
Treet må slippe bladene, høstens krav om offer. Det skal stå nakent fremfor vinteren, fremfor kulde, og mørket som kryper frem under jorden. Fra fjellets indre kommer denne natten og stjeler lys, stjeler varme. Og treet står ubeskyttet og prøver holde fast det minste bladet, det som fremdeles er grønt, og som ikke rakk våren og sommeren, som kom for sent og som er så dyrebart. Men treet må slippe. Må slippe det vesle bladet og se på at vinden tar det med seg, tar det bort. Frosten legger seg.
Jeg lengtet alltid etter stjernene. Jeg følte meg så alene blant alle menneskene, jeg tenkte jeg måtte komme fra en annen planet, at jeg kom fra stjernenes kyss og at jeg engang svevde i universet dekket av glitrende støv og at jeg følte meg hel og ikke fragmentert som nå.
Jeg gikk ute om nettene og månen var den jeg ba til; kom og hent meg. Og jeg ønsket at jeg mykt og nesten umerkelig bare forsvant fra jorden og at denne kulden som bodde i meg ble til en glødende elv og jeg ble selvlysende og ble til en av de menneskene ser opp mot i mørket og så lukker de øynene, mens de ønsker seg noe fint. Jeg lengtet alltid etter stjernene.
Eg sigla ut for å fiske stjerner,
natta låg djup i havet.
Stjernene slokna på himmelkvelv,
vart steinar som sokk i kavet.
Spirer av lys frå ein fallande vinter.
Menneskesjela bleiknar.
Blå er fargen på vintersorg,
von om vårløyse veiknar.
Engletårer ligg kvite på eng,
kveler spirer eg plantar.
Bodberar flyg med broten veng,
bringar ei trøysta eg vantar.
Morgonstjerna sitt kalde skin,
frostskadd er trua mi no.
Lengta legg lydlause blanke spor,
elvar som isnar av sno.
Eg er drivved i drift, det finst ikkje hav.
Stormseglet rivnar i masta.
Eg grip etter lyset i råka, det svinn.
Bergingstauet er kasta.
Trude 