Berghumla lengtar mot sumartid,
eg har mi lengt etter deg.
Jordskjelv, skyddet mitt rasar ned,
vågar med varlege steg.
Hjarta dansar i sumarfugltakt,
berre fordi du er.
Hendene dine mjuknar alt,
då ottast eg ei vera nær.
Lik nattergalsong kling du djupt i mi sjel,
spelar på nytvunne strenger.
Kviskrar lågt som lauvet på tre,
dei orda,
så gjev du meg venger.
foto: Arne-Helge Byrknes
Når så den dagen kommer,
jeg stiger ut av meg selv.
Jeg har fått sommerfuglvinger,
bryter meg opp av mitt skjell.
Nå kan jeg leve og kjenne,
på alt som finnes i meg.
Jeg ser, godtar det hele.
Viser meg naken for deg.
Legg meg på edderdunspute,
bygg meg et rede av strå.
Bre over vevd gitter av glede,
et som jeg aldri kan nå.
Legg meg, krøll meg i sammen,
som foster i morens liv.
Beskytt meg mot alt jeg føler,
dekk meg med mose og siv.
Regnbuefargede såpebobler
i miniatyr
hopper glade sirkeltrinn
inni meg.
Snart kommer du.
