Blottlagt

Om eg blottlegg
bringa mi
vil du slite ut
hjartet mitt
og sjå det pulsera
medan du
klappar taktfast?

Blinda

Eg ser deg
sa du.

Eg klatra oppetter
andlete ditt
og klorte ut
augene dine.

Kva om

Kva om det
var eg som
freista
redda deg
og ikkje klarte
halde deg fast
men måtte
sleppe deg
og sjå deg
søkke
medan augene dine
togg meg.

Men slik var det ikkje.
Det var du som freista redde meg.

Tiden renner

som små bekker
av blod som sakte
og nærmest umerkelig
drenerer kroppen din
og når klokken slår
og du skjønner
at det er for deg.
Da forstår du
at det er for seint
at tiden har rent i fra deg
og alle årene
skriker bakom deg:
du gikk ikke
men du ble ikke heller.

Barkebåten

Så mitt barn,
jeg setter deg i en barkebåt
og blåser deg forsiktig avsted.

Du skal seile på havet,
det uendelige.
Du vil gripe etter roret,
prøve å styre.
Gi slipp ungen min.
Du seiler på havets
vilje og nåde.

Du vil kjenne ebbe og flo.
Bølgene vil løfte og senke deg
i sanseløs glede
og i bunnløs sorg.
Se både perlen og sandkornet.
Se at diamantene som glitrer
på overflaten
er stjernene som speiler seg i havet.
Så mitt barn,
slipp taket.
Og fall til ro i stormens øye.

Du kommer til å drifte langt bort,
til farvann bortenfor
deg selv.
Du vil seile vekk
fra meg.
Kanskje treffes vi
i små sekund
når min elv krysser din.

Du seiler alene,
men jeg bærer deg likevel.
Dypt inni meg,
hvor jeg bar deg
de månedene du seilte
i mitt hav.

Til slutt,
ungen min,
når du havnen
den endelige.
Jeg håper jeg har
kommet før deg
og at jeg står og speider.
Og når jeg kjenner igjen
den vesle barkebåten
jeg engang sjøsatte,
stanser tiden
og jeg kan høre
konkylien hviske til havet.