Barkebåten

dsc_0207-2

Så mitt barn,
jeg setter deg i en barkebåt
og blåser deg forsiktig avsted.

Du skal seile på havet,
det uendelige.
Du vil gripe etter roret,
prøve å styre.
Gi slipp ungen min.
Du seiler på havets
vilje og nåde.

Du vil kjenne ebbe og flo.
Bølgene vil løfte og senke deg
i sanseløs glede
og i bunnløs sorg.
Se både perlen og sandkornet.
Se at diamantene som glitrer
på overflaten
er stjernene som speiler seg i havet.
Så mitt barn,
slipp taket.
Og fall til ro i stormens øye.

Du kommer til å drifte langt bort,
til farvann bortenfor
deg selv.
Du vil seile vekk
fra meg.
Kanskje treffes vi
i små sekund
når min elv krysser din.

Du seiler alene,
men jeg bærer deg likevel.
Dypt inni meg,
hvor jeg bar deg
de månedene du seilte
i mitt hav.

Til slutt,
ungen min,
når du havnen
den endelige.
Jeg håper jeg har
kommet før deg
og at jeg står og speider.
Og når jeg kjenner igjen
den vesle barkebåten
jeg engang sjøsatte,
stanser tiden
og jeg kan høre
konkylien hviske til havet.