Du går rundt nummen
og skulle gitt alt
for å føle noe
hva som helst
bortsett fra denne likegyldigheten
denne kjedsomheten
hvor alt du gjør er rutine
mekanisk tretthet
men som du ønsker deg
tilbake til
når du ligger
klistret
til madrassen
og skriker og skriker
og ingen hører deg
for skrikene er lydløse
stumme
akkurat som livet ditt
og det er den erkjennelsen
som drar deg under
drukner deg
og du prøver holde fast
på at imorgen
kommer det en ny dag
imorgen
bare pust pust
så kommer du deg gjennom det
så kommer du deg tilbake
til nummenheten
som du hater
uten å føle det
som holder deg i live
mens du venter og venter
på at livet skal begynne.
