Den siste timen

Ho hadde ikkje tenkt over
den daglege turen
ned til moloa.
Ho hadde ikkje stoppa opp
og drege inn
den salte sjølufta,
eller vore fylt med takksemd
over bylgjene sin
dans der ute.
Ho hadde ikkje vinka til måsen
som gynga over henne,
eller lete seg rive med
av vinden sin leik med skyer.

Tvertom.

Ho hadde ergra seg over
regndråpane som vaska
andletet hennar,
dradd jakka tettare kring seg
og gått hastig oppatt til huset.
Ho hadde ikkje sett blåklokkene
som nikka til henne,
eller høyrt sporven
sin spinkle song.

Ho stod på trappa,
strekte handa ut mot døklinka.

Då kom han.

Finst eg

Kor lenge skal eg vere her?
Må skunde meg ut, finne liv.
Trudde det handla om dagar,
trettande året eg skriv.

Fastnar eg her, slepp eg aldri laus.
Går berre rundt i ring.
Sakn etter kjensler som var der,
no kjennest det tomt. Ingenting.

Lengtar mot noko, lat meg gå.
Klokkene tikkar i takt.
Eg lukkar meg inn i mitt fengsel,
det er eg sjølv som står vakt.

Finst det nokon som minnest meg?
Var eg nokon ein gong?
Når eg smuldrar bort, forvitrar,
fins eg i nokon sin song?