Jenta og hesten

Jenta og hesten på tur, oppover en stupbratt bakke,
Da stoppet hesten og sa: kan ikke JEG sitte på DIN nakke?
Alltid er det meg som må jobbe, slite og tvers gjennom streve.
Ikke at jeg er sjefen, men noe må jeg da kreve?

Jenta tenkte seg om, og synes det var rimelig og rett.
Hun slengte hesten på nakken, og syns det var ganske lett.
Hun travet oppover åsen og vrinsket litt her og der,
mens småspurv var storøyde vitner til en høyst usedvanlig ferd.

Da de nærmet seg toppen av bakken var hesten høyt på strå,
dette kan jeg bli vant til, prøvde han seg på.
Sitte på stas og skue, og ikke gjøre det slag.
Han knegget fornøyd og ropte; det er en vakker dag!

Jenta begynte å bli sliten, og aldri så lite sur.
Du synes dette er morsomt og tenkte at du var lur?
Hun kastet hesten ifra seg og trampet snurten avsted.
Hesten lå på ryggen og sprellet, dette skulle ikke skje!

Han karret seg på beina og løp så fort som en vind,
så fikk han tatt igjen jenta, og snøftet mot hennes kinn.
Vi må jo være venner, kom sett deg oppå meg.
Jeg sier takk for turen,nå skal jeg bære deg.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s