Mens Erik Bye synger en blå salme plukker jeg ut dager fra livet mitt.
Dagen da luftslottet brast og jeg ødela en familie, og jeg kom opp fra dypet og trakk pusten som jeg har holdt hver dag siden
Jeg plukker ut dagen da du viste meg tegningene du hadde risset inn i huden alle nettene udyret våknet og skrek og klorte inni deg. Og jeg memorerte tegningene og risset de inn i hjertet så vi kunne dele de samme arrene.
Jeg finner dagen hjertet mitt sluttet å slå og deretter, fra da og alltid etter, slo med doble slag, som om det var nok til å holde deg i live.
Til slutt legger jeg dagene tett inntil
brystet og kjenner hvordan det er å være demningen som bærer vannet like før den brister.