Demningen

Mens Erik Bye synger en blå salme plukker jeg ut dager fra livet mitt.

Dagen da luftslottet brast og jeg ødela en familie, og jeg kom opp fra dypet og trakk pusten som jeg har holdt hver dag siden

Jeg plukker ut dagen da du viste meg tegningene du hadde risset inn i huden alle nettene udyret våknet og skrek og klorte inni deg. Og jeg memorerte tegningene og risset de inn i hjertet så vi kunne dele de samme arrene.

Jeg finner dagen hjertet mitt sluttet å slå og deretter, fra da og alltid etter, slo med doble slag, som om det var nok til å holde deg i live.

Til slutt legger jeg dagene tett inntil
brystet og kjenner hvordan det er å være demningen som bærer vannet like før den brister.

Vintertreet

Treet må slippe bladene, høstens krav om offer. Det skal stå nakent fremfor vinteren, fremfor kulde, og mørket som kryper frem under jorden. Fra fjellets indre kommer denne natten og stjeler lys, stjeler varme. Og treet står ubeskyttet og prøver holde fast det minste bladet, det som fremdeles er grønt, og som ikke rakk våren og sommeren, som kom for sent og som er så dyrebart. Men treet må slippe. Må slippe det vesle bladet og se på at vinden tar det med seg, tar det bort. Frosten legger seg.

Lengsel

Jeg lengtet alltid etter stjernene. Jeg følte meg så alene blant alle menneskene, jeg tenkte jeg måtte komme fra en annen planet, at jeg kom fra stjernenes kyss og at jeg engang svevde i universet dekket av glitrende støv og at jeg følte meg hel og ikke fragmentert som nå.

Jeg gikk ute om nettene og månen var den jeg ba til; kom og hent meg. Og jeg ønsket at jeg mykt og nesten umerkelig bare forsvant fra jorden og at denne kulden som bodde i meg ble til en glødende elv og jeg ble selvlysende og ble til en av de menneskene ser opp mot i mørket og så lukker de øynene, mens de ønsker seg noe fint. Jeg lengtet alltid etter stjernene.