Fjellet kaller

 

Jeg hører fjellet kalle, og jeg kjenner en vill lengsel og følelsen av smerte, og jeg kan ikke la være å tenke at det er forfedrene mine som trommer meg hjem.

At de sitter bak fjellets hvite blåne. At den lange veien er begynt, og at smerten jeg kjenner er for alt jeg en dag skal forlate.

Og det brister i meg.

Vibrasjoner i sjelen klinger sammen med fjellets drønn, og jeg er så liten, men lengselen min har ingen ende.

Og jeg kneler ved foten av fjellet og legger hånden min inntil dets kalde kropp, og jeg er fjellets datter og jeg kjenner fjellets hjerte.