Skogen

Eg gjekk inn i den mørke skogen,
eg var naken, eg var gløymd.
Budde i ei verd av kulde.
Ynskte meg ei anna røynd.

Eg vandra den mørke skogen,
der trea stod heilt tett.
Ingen lysstreif, ingen voner.
Ikkje gale, ikkje rett.

Eg ropte ut i verda,
der kor ingen høyrer til.
Ba til alle gudsdemonar,
eg som alltid hadde tvil.

Eg skaka i mi armod;
klarte ikkje berge deg.
Grana bøygde seg mot grunnen,
la ein veldig arm om meg.

Eg slo hendene i stammen,
heilt til såra opna seg.
Sevja blanda seg med blodet,
opna stengde rom i meg.

Og eg høyrde skogen gråte,
kjende streif av varsam vind.
I ei glime mellom trea,
atterskin av skuggen din.

Eg var i den mørke skogen,
kjende meg som del av den.
Men eg reiste meg og snudde,
tok den lange vegen heim.

Kom heim

Det fins ein stad der eg høyrer til,
ein blåne stig i mot aust.
Eg kjenner varmen frå den eg var.
Lengt gjev farge til haust.

Eg ynskte meg dagar med regnbogeglans,
eg freista å finne fred.
Men eg sleppte taket då båra brast,
ber krune av klungertre.

Kom heim, kom heim.
Eit pust som stryk over fjord og fjell.
Kom heim, kom heim.
Natt breier vengjer, men ljoset held.

Eg drøymde om livd langs leia eg gjekk.
Somrar som aldri kom.
Nokon som held si hand over meg.
Frostjord byd vinterkorsblom.

Eg ser åra som strøymde forbi.
Ein blindfarar i eige liv.
Kvar eg missa, kvar eg slo brist.
Er berre dropen som driv.

Men eg har elska så himmel vart hav.
Ei verd av kjærlege teikn.
Sørgjeband knytte i brureslør.
Eg finn deg i stille regn.

Kom heim, kom heim.
Eit pust som stryk over fjord og fjell.
Kom heim, kom heim.
Natt breier vengjer, men ljoset held.

 

Spel songen på Spotify

Jenta og hesten

Jenta og hesten på tur, oppover en stupbratt bakke,
Da stoppet hesten og sa: kan ikke JEG sitte på DIN nakke?
Alltid er det meg som må jobbe, slite og tvers gjennom streve.
Ikke at jeg er sjefen, men noe må jeg da kreve?

Jenta tenkte seg om, og synes det var rimelig og rett.
Hun slengte hesten på nakken, og syns det var ganske lett.
Hun travet oppover åsen og vrinsket litt her og der,
mens småspurv var storøyde vitner til en høyst usedvanlig ferd.

Da de nærmet seg toppen av bakken var hesten høyt på strå,
dette kan jeg bli vant til, prøvde han seg på.
Sitte på stas og skue, og ikke gjøre det slag.
Han knegget fornøyd og ropte; det er en vakker dag!

Jenta begynte å bli sliten, og aldri så lite sur.
Du synes dette er morsomt og tenkte at du var lur?
Hun kastet hesten ifra seg og trampet snurten avsted.
Hesten lå på ryggen og sprellet, dette skulle ikke skje!

Han karret seg på beina og løp så fort som en vind,
så fikk han tatt igjen jenta, og snøftet mot hennes kinn.
Vi må jo være venner, kom sett deg oppå meg.
Jeg sier takk for turen,nå skal jeg bære deg.

Kråketing

Kråkene skulle ha ting, du vet, av det kråkslige slaget.
De hadde en del å ta opp, Kåre Bjarne hadde fått mage.
Han hadde spist en bolle, faktisk av typen kråke.
Så hadde han slukt den hel så den satte seg til å bråke.

En bolle som bråker, tenker du. Det går vel ikke an.
Men gjett om det er mulig,bare spør Jon Johan.
Han hadde og en i magen, i ca tyve år.
Den buldret og spilte piano, og likte de trange kår.

Et piano i magen, umulig, dette er bare løgn.
Men faktum er at John Johan i løpet av et døgn,
hadde svelget en bråte med søppel, deriblant instrumenter.
Borte i Uniten sitter fremdeles en dame og venter.

Hun skulle ha en konsert og opptre for de store,
men pianoet kom aldri frem,så hun måtte danse på bordet.
Det ble jo stor suksess, men hun følte seg litt dum.
Og ikke ble hun rik,så nå lever hun i en slum.

Men tilbake til Kåre Bjarne, og kulen som gav pondus.
Han ønsket den kunne bli borte,forsvinne gjennom hans bakstuss.
Om han gikk til Per i hagen og gnagde på et bein,
kanskje det kunne hjelpe,hvis han også satt på en stein.

De andre kråkene lo litt,og var ellers ikke til nytte,
du var nå ganske kjekk, sa en snerten som het Jytte.
Og da oppstod søt musikk, bokstavelig talt vil jeg si.
Kråkebollen klemte til med en romantisk melodi.

Kråketing ble til bryllup,og snart var de kone og mann,
det skjedde ikke med meg, surmulet John Johan.
Ikke så lenge etter fikk også Jytte en bolle på gang,
forsåvidt og type kråke, i magen låg lille Lorang.

På stubben

Det bor en konge i skogen, han er mindre enn et strå.
Han styrer blant maur og sølvkre, han har mosekrone på.
Han er litt bløt og vinglete, men hjertet hans er av gull.
Han liker ikke orden, han vil ha latter og tull.

Hans bestevenn er Smorte, en liten eplekjekk flis.
Han løper omkring i riket og deler ut ros og ris.
Han sitter på kongen sin trone, de deler vin og ost.
Han synger ut sin glede, og danser med feiekost.

For å komme seg tilbake og frem, ville kongen ha et dyr.
Han testet først en igle, men det ble for mye styr.
Han valgte en enøyd maur, og prøvde den i galopp.
Uheldigvis for kongen visste den ikke at ptrooo var stopp.

Smorte var blitt forelsket, i en herlig rødbrun flått.
Han gjorde kur og smilte bredt, men følte det gikk litt trått.
Så kom han på noe lurt, han laget en trekløverkøye.
Det kunne hun ikke motstå, der fant de på all slags løye.

I riket vokste en lund, en mørk og dyster sådan.
Men kongen visste råd, med ildfluer snakket han.
De bosatte seg blant trærne og summet lykkelig omkring,
de lyste opp hele skogen og kom med en anmodning:

Kom besøk oss i morgen, lunden er blid og trygg
Det som var skummelt er borte, den var aldri stor og stygg.
Her kan vi leke og danse, her kan ungene fly.
Her kan vi være i sammen, surret de stolt og kry.

Et bittelite rike, på størrelse med en stubbe.
Her lever de i samklang, både vevkjerring og gubbe.
De klatrer på kongler og myrull, de sover under en sopp.
Så våkner de neste morgen, med solen spretter de opp.

 

 

 

Foto: Arne-Helge Byrknes

Paradisfuglen

Kva skal eg gjere med natta,
når ho er lengre enn Kina sin mur.
Kjerna i meg slo sprekker,
dagen då du stod brur.

Kva skal eg gjere med dagen,
vintersol som ikkje lenger vil snu.
Augene dine blenkte.
Du lova å vere han tru.

Saknar du meg når eg er faren,
når dagen er lukka og lyset brent ned?
Tenkjer du på meg når haustvinden stilnar, ynskjer du hadde blitt med?

Kva skal eg gjere med røynda,
Varmen frå morelden fins ikkje no.
Huda mi vart så mjuk
når du strauk på ho.

Kva skal eg gjere med draumen,
Paradisfuglen som syng i det blå.
Bed meg å kome attende,
eller byd meg atter å gå.

Saknar du meg når eg er faren,
når dagen er lukka og lyset brent ned?
Tenkjer du på meg når haustvinden stilnar, ynskjer du hadde blitt med?