Nattsvermaren som flaksar
hjelpelaust kring ljoset
og vengene som tek fyr og brenn
før oska fell.
Dådyret då kula gjennomborar
hjartet og det blenkjer i augo
og skogen speglar seg
for siste gong.
Mora som slepper taket
då den mørke bylgja dreg
livet ut or armane hennar
og det siste ho ser
før det brest
er dei små mjuke hendene.
Ei endelaus slette med
svarte kaprifolar
og angen av dei smyg seg inn
og fastnar alle redsler
slik at dei ikkje forsvinn
så lenge det finst
kaprifolar i verda.
Trude 
Kor vakkert du skriv!! Og takk for inspirasjon!
LikarLikar
Tusen takk , så veldig fint å høre.
LikarLikar